I går skulle vi feire. Og som vanlig er i slike store “lag”, så skulle man hilse på kjente og ukjente om enannen.

Etter å ha hilst på familien, stod jeg med ett foran ei flott dame. Jeg registrerte at det var kona til S. Men, så sa hun plutselig at jeg sikkert ikke kjente henne igjen, for det var jo så lenge siden sist. Da ble jeg full av tvil, og tenkte forbauset at da er det visst ikke kona til S likevel. Jeg kjente jeg ble litt varm i toppen av å ha tatt feil og prøvde febrilsk å finne ut hvem nå dette var da. Hun hadde jo sagt at det var lenge siden, så jeg tenkte da må det være lenge siden, og tenkte fort bakover i tid.

Jeg har ikke så lett for å huske ansikter, det innrømmer jeg. Så jeg prøvde i farten å tenke logisk. Hvem har jeg truffet før av disse folkene, noen fra en god stund tilbake osv osv. I farten kom jeg ikke på annet enn ei venninne av tanten min, som ferierte hos moren min i Spania, en del år tilbake. Denne venninnen utbrøt med jevne mellomrom i denne herlige ferien :”jeg svever”, og fortalte videre om alt som var så bra med denne ferien. Så jeg sa høyt og tydelig til damen foran meg at selvsagt husket jeg henne. Og ikke minst så husket jeg ennå uttrykket hun brukte så ofte sist vi møttes. Damen så spørrende på meg, og jeg fortsatte med å fortelle henne at min mor og jeg har ledd godt av hennes ord, nå i ettertid.

Vi ble avbrutt i samtalen, for vi måtte sette oss til bords. Og jeg hadde ikke før satt meg, før jeg fikk vite at den flotte damen jeg hadde snakket med, hun er som jeg først trodde, konen til S. Og med skrekk innså jeg at jeg nå hadde tatt feil, og at denne damen nå går rundt og tror at min mor og jeg til stadighet koser oss og ler, over noe hun har sagt. Noe hun ikke vet hva er, bare at det er noe vi ler av. 

Noe som egentlig ble sagt av en helt annen dame. 

Huff, unnskyld…jeg tok feil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende