Eller treig som en snegle. Det er det dette er. Jeg føler jeg er omgitt av treighet for tiden. Ikke mye mil etter mil her i gården. Og VGB er supertreigt. Så treigt at jeg kunne spist fire grove skiver med brunost og drukket et helt glass lettmelk i mellom hver side jeg får opp. Skal det være slik sitter jeg  her og funderer.

Sitter å titter ut av vinduet. Speider etter jentungen som har kommet hjem med skolebussen. Hørte stemmene fra henne og naboungene, men de forsvant igjen. Hvor ble de av mon tro? Det knitrer fra peisen. Selve lyden får meg varm eller, varmere. Det er ingenting som virkelig klarer holde meg varm for tiden. Jeg er så kald at jeg føler meg frossen helt inn i margen. Konstant. Denne vinteren blir lang, altfor lang. Hvor ble det av lyset…og varmen?

Jeg skulle ha betalt noen regninger, jeg skulle ha støvsugd, jeg skulle ha…. Men jeg orker ikke. Kroppen kjennes tung og mørk. Og kald. Alt går i sneglefart her også. Heldigvis legger jeg ikke igjen et slimete spor etter meg, tror jeg. Tør jeg håpe at den ekte sneglen, den stygge brune, kreperer under denne lange, kalde vinteren? Eller, er det stygt av meg? Strengt tatt så er det vel ille å ønske at noen kreperer.  Kanskje bør jeg heller ønske at fertiliteten til de brune sneglene blir ikke-eksisterende noen år fremover? Jeg lei å av å bruke fine sommermorgener og kvelder med pølseklype i en hånd og en bøtte full av snegler, i den andre.

Ja, en bøtte full. Jeg kunne svært gjerne tenkt meg en bøtte full. En bøtte full av energi, en lysende varm og rødgul klump med energi som jeg kunne drukket eller implantert rett inn i mitt innerste. En bøtte full av nye bøker. En bøtte full av billetter til varmere breddegrader. En bøtte full av blanko ønskelapper. Alle lovet innfridd. Næh, det blir å dra det hele for langt. Men en bøtte full av solskinn, det hadde vært noe det.

Og hvor mitt eget lille solskinn har forsvunnet, det er jeg sannelig ikke sikker på. Men jeg har en mistanke om at hun stakk innom naboen. Jeg tror jeg må ringe henne, må bare høre om hun har det fint. Mitt lille solskinn, alias  “hu’ littla her hjemma”, hun er lys og varme hun. Hun er ikke treig, ikke seig, ikke kald eller mørk. Hun er bare positiv energi og glede. Og det, det gir varme det, til en frossen og heller treig, sjel.

 

 

 

09052008959

 

 

 

 

Busybodygirl/ BBG

Tips oss hvis dette innlegget er upassende